Jeg har mange venner og bekjente som kunne passet godt til beskrivelsen “Stadiontrollet”. Skjeggete menn med til dels rund kroppsform og en noe uforutsigbar atferd. I serien bergenske kallenavn er det egentlig smått utrolig at ingen har lagt beslag på dette navnet for lenge siden. Det finnes kun én god forklaring, og det er at navnet allerede er opptatt. Stadiontrollet er nemlig en velkjent og veletablert mytisk karakter i den bergenske fotballfolklore.
Vi kan trygt skrive Stadiontrollet som et egennavn, for jeg er ganske sikker på at trollet kun er forbundet med Bergen, Brann og Brann Stadion. Så vidt jeg vet finnes det ingen andre fotballstadioner her i landet som kan skryte av å ha sitt eget troll! Men selv om trollet er forbundet med Brann er jeg litt usikker på hvor dets sympatier ligger. Det liker å skremme motstanderne, javisst!, men det liker aller mest å skremme Brann! Vi har med andre ord med et til tider ganske usympatisk og uforutsigbart bergensk fotballtroll å gjøre her.
Mange Brann-supportere tenker nok på Stadiontrollet som en negativ kraft. Det er noe som alltid ligger og ulmer. Et sint og bittert gammelt beist som venter på en grunn til å bite. Når misnøyen putrer skal det ikke mer enn et lite sleivspark til for å tenne trollets kokende gnist. Da våkner Stadiontrollet og hogger til som en glefsende hund!
Et karaktertrekk ved Stadiontrollet er at det elsker drama. Det kommer gjerne fram når det snurrer i supporternes skaller. Det sier hei når hjernen din koker over av følelser. Av og til våkner trollet når kampen drar seg til og en Brann-spiller blir felt uten å få frispark, men du kan være sikker på at det dukker opp når vi jager scoring og spissen vår plutselig kommer alene med keeper. Da står det skrevet i trollets lovbok at det skal skremme vettet av den stakkars Brann-spilleren!
Men i trollets bitterhet og aggresjon mot egen klubb kan vi også finne dets kjærlighet. For trollet har høye forventninger til Brann, og godtar ikke at klubben oppfører seg som en retningsløs og kjedelig nobody. Trollet hater middelmådighet og elendighet (bare spør Skarsfjord og LAN!). Her ligger trollets urkraft, og her ligger dets potensial. I beistets øyne er Brann noe vakkert og ekte. Et grandiost og rødglødende eventyr. 11 skarrende Kniksener med perfekt hår som dribler motstanderne på ræv i sokkelesten. Trollet vil ha mat! Dette forklarer trollets bitterhet, for det har saktens ikke vært mye mat å få de siste årene. Det meste har tvert imot vært grandiost og grensesprengende elendig!
På tross av trollets noe uforutsigbare karakter skulle jeg likevel gjerne sett at det dukket opp oftere. Det har vært litt for daff stemning i noen år nå. Greit nok at fotballaget vårt har underprestert noe så innforjævlig, og det har selvfølgelig ikke hjulpet at det har vært et par sesonger med covid-restriksjoner, men det kan også virke som Stadiontrollet har spist litt for mye grøt. I alt for mange år har folk gått på Stadion som en ren plikthandling. Det har vært så grått, elendig og kjedelig at til og med trollet virket å ha sovnet hen for godt.
Derfor var det gledelig at trollet gjenoppstod mot slutten av fjorårssesongen. Sarpsborg-kampen var så dramatisk at trollet ikke klarte å holde seg borte lenger, og denne gangen viste det seg heldigvis fra sin positive side. Hele stadion kokte! Trofaste slitere på langsidene, unger på BOB-tribunen, ungdommer på nedre Frydenbø og et nydelig ståfelt på øvre Frydenbø skapte en stemning og nerve som jeg ikke kan huske vi har hatt på mange år. Til og med de grinete gamlingene på Z var i støtet denne kvelden!
Etter min mening er Sarpsborg-kampen av de beste stadionopplevelsene på ørten år. Ja, den sniker seg kanskje til og med inn på en all time topp 20-liste. Jeg mener vi trygt kan slå fast at kampen mot Sarpsborg og retten til å spille kvalik ble vunnet med trollets hjelp. En generasjon med barn og unge fikk sannsynligvis for første gang oppleve hvordan det kan og skal være på Stadion. Kokende menn og kvinner og ekte Brann-kjærlighet. Denne kampen betydde så enormt mye for alle som var der.
Vi klarte selvfølgelig å rote det bort i kvalikkampen på fornedrende Brann-vis. Men jeg sitter likevel med en følelse av at noe viktig har våknet i Bergen. Supporternes deilige mobilisering og kok i alt fra kampen mot kunstgress og Qatar til Mjøndalen borte, og trollets definitive comeback hjemme mot Sarpsborg, gjør at jeg ikke er så forbanna negativ til kommende sesong som jeg sikkert burde være.
For Stadiontrollet er tilbake. Det gløder, putrer og snerrer til tross for det nedrige nedrykket. Og godt er det. For hvis trollet dør, dør også klubben. Hvis bare trollet nå kan justere litt på atferden sin slik at det blir mindre skremming av egne spillere og mer skremming av motstander, så tror jeg dette kan bli riktig så bra. Da kan vi kanskje til og med rykke rett opp igjen, med vår egen illsinte, bergenske vaktbikkje av et fotballtroll med på laget.
Av Thor-Asle
